Ønsker et nytt nasjonalanlegg for klatring

Et sentralt element i den nye arena-bydelen, vil være et nytt nasjonalanlegg for klatring.

Norges Klatreforbunds nasjonalanlegg skal utformes for sine hovedfunksjoner både nasjonalt, regionalt og lokalt. Anlegget skal være en arena for toppidrett, men også fungere godt for breddeidretten. Videre skal anlegget være tilpasset aktivitet for både funksjonsfriske og personer med funksjonsnedsettelse. NKF ser for seg at anlegget skal romme mangfoldig idrettslig aktivitet i regi av NKF, klubber og samarbeidspartnere, samt være en arena for egenorganisert aktivitet. Målet er også at klatre-Norge, i nasjonalanlegget, skal kunne arrangere internasjonale konkurranser.

Vi tok en prat med Stein Tronstad i Norges Klatreforbund om framveksten av klatring som folkesport i Norge, og hvorfor klatresenter på Fornebu er en god tanke.

– Klatresentre med tynne mennesker som henger i tau i bygg med stor takhøyde, har blitt et vanlig innslag i norske byer og tettsteder i moderne tid. Men for oss som var barn og unge på 1980- og 90-tallet var det noe helt ukjent. Hva er greia?

– Menneskene stammer kanskje ikke fra apene i altfor bokstavelig forstand, men vi har til felles med dem at vi liker å klatre! Men fra barndommens klatring i trær og lekestativer ble det nok for nifst og for farlig å fortsette med brattere og større ting etter hvert som vi vokste opp. Det forandret seg da klatreklubbene begynte å bygge innendørs klatrevegger. Terskelen ble senket. Med et par dagers grunnopplæring kunne «alle» begynne å klatre sikkert og trygt inne i varme og tørre omgivelser og kjenne gleden ved å utfordre både kropp og psyke i bratte vegger, men kontrollerte former.

Osloregionen har etter hvert fått flere moderne klatreanlegg, men fortsatt mangler det kapasitet, særlig i de vestlige delene av byområdet

Stein Tronstad, president i Norges Klatreforbund

– Hvem er den typiske klatreren eller buldreren?

– Den typiske klatreren er et sted mellom 2 og 90 år gammel, går på skole eller jobber eller gjør noe annet, kommer fra Norge eller et annet land, er sprek eller litt lat, tung eller lett, tynn eller trinn – og liker å bevege seg med hele kroppen. Kort sagt: Klatring er for alle!

– Hvor kan man drive med klatring i Osloregionen i dag, og hva tror dere om et stort klatresenter på Fornebu?

– Osloregionen har etter hvert fått flere moderne klatreanlegg, men fortsatt mangler det kapasitet, særlig i de vestlige delene av byområdet. Samtidig er klatring en sport i sterk vekst, og vi er overbevist om at et stort og moderne anlegg på Fornebu vil bli en magnet for klatreinteresserte fra hele regionen.

– Trenger man klatresenter i Bærum når man heller kan gå ut i Kolsåsstupene?

– Kolsås er et ypperlig sted å klatre, men det kan bli litt stusselig der oppe når septemberregnet pisker inn i fjellveggene, når vintermørket senker seg eller når småfingrene blir sånn passe gråværskalde. Da, eller når vi er fanget av den daglige tidsklemma og kanskje bare har en time eller to til å få rørt oss litt, da er et sentralt beliggende klatresenter gull verd.

– Man forbinder klatring med filosofer, akademikere og elitekultur – et symbol på «individual achivement» og personlig vekst – er det en fordom? Hva er det man egentlig trener?

– Dette er nok en oppfatning som henger igjen fra klatresportens barndom for 100-150 år siden, da bare «de kondisjonerte» hadde fritid og penger til å drive med slike eksotiske sysler i fjerne fjell. Den tidlige, norske klatrehistorien har også vært preget av skriveføre akademikere og filosofer, med Peter W. Zapffe og Arne Næss sr. som de fremste. Men i dag er klatring blitt en utbredt fritidsaktivitet for de mange, sannsynligvis med langt over 100.000 utøvere i Norge. Klatring kan ennå være en arena for sterke opplevelser, filosofi, livskunst og kunstneriske uttrykk, men de fleste av oss er helt vanlige mennesker som bare liker å bevege oss i bratte omgivelser. Ut over det finnes det nok like mange motiver for å klatre som det finnes klatrere.